Det første du må gjøre for å bekrefte dette er å forstå egenskapene til jernholdige og ikke-jernholdige metaller. Den enkleste måten å forklare dette på er at metaller som inneholder visse jernkomponenter er jernholdige, mens metaller som ikke inneholder jernkomponenter er ikke-jernholdige. Jernholdige metaller er magnetiske og ruster mest sannsynlig. Stål er et av de vanlige jernholdige metallene og er laget av en blanding av jernmalm og karbon. Rustfrie stållegeringer er laget ved å tilsette krom for å unngå rust.
Ikke-jernholdige metaller tiltrekker seg ikke magneter, men de ruster ikke. Det er lett å verifisere at aluminium er et ikke-jernholdig metall med alle disse egenskapene fordi det er ikke-magnetisk og svært motstandsdyktig mot korrosjon. En annen indikator på om aluminium er et jernholdig eller ikke-jernholdig metall er måling av tettheten. Legeringer som inneholder jern er tettere enn legeringer som ikke inneholder jern.
Bortsett fra aluminium er de viktigste ikke-jernholdige metallene:
Bly: Selv om det er et ikke-jernholdig metall, er det kjent for sin tyngde. Bly reagerer ikke direkte med de fleste stoffer, noe som gjør det svært motstandsdyktig mot korrosjon.
Kobber: Det mest brukte metallet i elektriske og termiske applikasjoner på grunn av dets ekstremt høye elektriske ledningsevne. Kobber og kobberlegeringer er svært fleksible og har god korrosjonsbestandighet.
